Korps...

Korps vokser og korps krymper. Et fast uttrykk hos meg i mange år: en taper har en unnskyldning, en vinner har en plan. Når et korps sliter, vil styret alltid; alltid, peke på ytre utfordringer for å bortforklare ens egen trauste, kjedelige, konservative holdninger og ageringer. De ser ut av vinduet istedet for å se seg selv i speilet.

Når et korps derimot gjør det bra, vil man skryte av hva man har gjort som gjør at man har hatt suksess...

Sånn fungerer vi mennesker, og har vanskelig for å se oss selv i speilet og foreta selvgransking og -kritikk. Her har korpsene mye å lære av proff-idrettslag! Går det dårlig, må treneren gå. Går det dårlig med rekrutteringen, økonomien osv, må formannen/manageren gå. Inn med nytt blod, nye øyne.

Slik bør det også være i korpsene. Man må prestere når man har en avgjørende stilling. Jobbe strukturert, med tingene som er viktig for et korps:

1. Rekruttering

2. Økonomi - sørg for å ha penger til innkjøp av instrumentpark, avholde konserter, dyktige instruktører. Tenk nytt.

3. Fordeling av instrumentgrupper

4. Besørge dyktige instruktører med en genuin interesse om å lære bort, lære også disse opp og coache dem for å bli bedre på det de gjør.

5. Jobbe med nytenking, tør å tenke nytt! Jøss for noen konservative grånakker som ofte er rundt i korpsmiljøet. Det er en annen verden nå enn for 30 år siden når dere spilte.

Synergi og samarbeid mellom dirigent og styre. Mang en dirigent har gitt opp jobben sin gjennom årene, ikke pga musikantene, for det elsker man som regel å jobbe med, men pga et tunggrodd og ultrakonservativt styre. Kommer noen med nye ideer, vær åpne for innspill og tenk nøye gjennom det, selv om det ikke kommer fra deg selv.

Våkne, dere som ligger etter. Enten det, eller la noen andre komme til. Det er ledelse det står og faller på, også i korpsverdenen. Dersom dere ligger etter, lær av de beste, hva de gjør, hvordan de gjør det, hvordan styret fungerer, ikke minst forholdet styre/dirigent.

Hilsen gammel Birkenlund-musikant.